03 | november | 2010 | Kjellegaard's Blogg

Klokka er bare 14.oo og jeg er totalt kjørt. Det samme er lille Thea… Å vi som skal på valpekurs i kveld. Dårlig planlegging kankje?

I dag møtte vi NN for første gang. Hun er en tapper sjel som virkelig har kjempet seg tilbake! Man innser hvor heldig man er når man møter slike mennesker. Thea er liten enda og har mye å lære så dag konsentrerte vi oss om å bare være tilstede å bli kjent med omgivelsene og menneskene der. Thea ble børstet forsiktig og vi forsøkte å få til litt lek, men inntrykkene var mange for en liten valp, og hun så ut til å ha nok med å fordøye disse. Som jeg forklarte for terapauten og NN så kommer hun som til å være sånn noen ganger før hun føler seg trygg i omgivelsene og klarer å «sortere ut» noe av det som skjer utenfor rommet.

Så var det viktigheten med å generalisere da… Sitt, dekk, rull rundt, bamse og vinke satt også der, men apport med avlevering.. no way! Det var ikke snakk om i dag så dette er noe vi må tak tak i. Det viser bare hvordan f.eks. apport i stua betyr ikke det samme for en hund som apport på et jorde eller i et treningsstudio. Det er viktig å ta øvelsene ut av huset og husk for all del å begynne på et lavt nivå så dere lykkes og jobb derfra til det sitter like bra ute som inne.

Ryktet om den lille hunden spredte seg fort på huset og før vi visste ordet av det kom den ene etter den andre inn. Det er jo noe nytt og spennende så jeg skjønner godt at de ville inn å se og hilse på, men det var litt forstyrrende det må jeg innrømme 🙂 Jeg fant også ut nok en gang hvor vanskelig slik trening er på en «offentlig plass». Man kan ikke styre miljøet man er i desverre, men sånt må man lære å takle på en lur måte… man må bare finne ut hvordan uten å støte noen. Jeg har for eksempel jobbet hardt med å lære Thea til at det å hoppe opp på folk ikke er OK, men mens jeg var uforberedt kom det folk inn uten at jeg så de og giret henne opp og klappet seg på lårene osv. DA er det hverken lett å være liten valp å la være å gjøre dette, eller å være fører å brå komme på hvordan si det på en høflig måte at det får hun ikke lov til. Etter å ha blitt tatt litt på senga et par ganger forsøkte jeg forsiktig til en person å si at «hun får ikke lov til å hoppe på folk». Det gikk ikke helt inn i personens iver etter å hilse, men neste gang er jeg mer forberedt og vi er kanskje ikke en «nyhet» heller… Man lærer heldigvis.

Vi lovet de som jobbet på senteret å komme bortom før vi dro hjem, så etter «terapi timen» tok vi en kjapp runde å hilste på noen av beboerene der. Som de lyste opp 🙂 Noen var nok litt mer skeptiske, men de holdt vi oss selvfølgelig unna. Vi måtte love å komme igjen snart. Tror nesten vi må klone oss både to og tre ganger om vi skal oppfylle ønskene til alle de som ville ha besøk igjen, hehe.

Jeg har lenge lovet å komme bortom avdelingene jeg jobber på, så jeg tenkte at når jeg først var der så måtte jeg jo det. Så lang tid som det tok å gå fra lobbyen og bort til avdelingene har jeg aldri brukt før hehe. Fler mått hilse og gi godbit og en dame ville slå følge med oss bort. Noe vi selvfølgelig sa ja til, men jeg innså når vi nådde frem at jeg måtte nok følge damen tilbake også 🙂

Da vi endelig kom frem til avdelingene var det noen damer som lyste opp skal jeg si 🙂 Det varmet så godt å se lyset i øynene deres! Thea sjarmerte de i senk med triksene sine og jeg tror igrunn vi ikke kunne vært der lenge nok, men jeg så jo at dagen begynte å tære litt på vesla. Vi hilste på kollegene mine og Thea fikk litt kos. Så vurderte vi retretten, men det var en spesiell dame vi bare MÅTTE besøke før vi tok kvelden. Damen har hatt Schæfere og er en enormt hundemenneske. Jeg banket forsiktig på og hilste på henne før jeg sa at hun skulle ta en titt på gulvet. Hun lyste opp som en sol! Thea måtte opp i sengen hennes. De to fant i allefall hverandre. Det var bare de to i hele verden de neste ti minuttene virket det som. Jeg var helt glemt, men det tok jeg meg selvfølgelig ikke nær av hehe. Det var jo akkurat sånn jeg ville det skulle bli! At jeg skulle få dele mine fantastiske hunder med andre. Jeg ble så rørt og kunne ikke annet gjøre enn å stå der å smile å se på kontakten de to hadde. Kommentarene til pleierene sier vel sitt i filmen under 😉

Thea har berørt mange liv i dag og kommer til å gjøre det fremover så lenge vi får lov å være der…

Har dere sett noe mer vakkert?: