You are currently browsing the daily archive for 10. oktober 2010.

Dette jeg skriver nå tror jeg bare en hundeeier kan forstå følelsene i…

I dag er det 2 år siden jeg måtte la min elskede Golden Robin få slippe sine vondter. Savnet etter han er forstatt stort og det gjør vondt i hjertet. Han var min første baby… Jeg husker dagen jeg så han for dørste gang som om det var i går. Han var den minste i kullet og den absolutt søteste av de alle – selvfølgelig. Det gikk noen uker før jeg fikk lov av mine foreldre å få han, men når dagen endelig kom at jeg skulle få hente hjem en Golden valp var det bare en hann og en tispe igjen i kullet. De andre hadde reist til sine hjem, men gjett hvem som sto igjen? 🙂 Skjebnen?

Fra den dagen og over 11 år fremover var han min aller beste venn og har fulgt meg gjennom enorme sorger og store gleder.  Han var der når jeg fikk mine barn og han var der da jeg mistet ett.  Han var der når jeg mistet min elskede mormor han var der når jeg trengte noen å lene meg på. Ingen spørsmål stilt – bare forståelse, kjærlighet og nærvær som bare en hund kan gi…

Han er den eneste hunden jeg vet om som kunne stupe kråke som tykk liten valp 🙂 Han hadde en livskraft og glede som var urokkelig og som har lært meg mye her i livet. Da han var halvveis i livet fikk han testikkel kreft og vi var tvungne til å kastre han, heldigvis hadde den ikke spredd seg. Når han var ca 8-9 år fikk han kreft i milten og vi var forberedt på at dette kunne ende der og da, men etter en samtale med to dyrleger som begge mente vi burde operere gikk vi for det. Han fikk ett år på seg av veterinærne, men de mente det ville være et godt år for han. Mot alle odds holdt han seg pigg og ble over 11 år. Ryggen og hoftene var et større problem, de sviktet mer og mer og til slutt trengte han vår hjelp for å komme seg opp av gulvet. Det var der og da jeg tok den hardeste avgjørelsen i mitt liv… Å la ham få slippe. Jeg fikk Lars til å hente en kiste til ham i Sverige for dette skulle gjøres ordentlig. Jeg ringte halve Østfold og Oslo rundt før jeg endelig fant en veterinær som kunne komme hjem til oss. Han likte ikke veterinærkontorer og ble lett bilsyk og det var en avsluttning på livet jeg aktet å gjøre alt i min makt for å la ham slippe å oppleve på sin siste dag. Koste hva det koste vil. Jeg fant en hyggelig dame og avtalte et par uker frem: 10 oktober 2008.

Kvelden før dagen reiste vi opp i sentrum hvor han tok farvel med min far (moren min klarte ikke for hun brøt sammen) Så gikk jeg, min eldste gutt og min mann ut på tur den samme ruten vi hadde gått så mange ganger før vi flyttet til gården. I byen fikk han bade i fontenen som han elsket – oktober eller ei 🙂

Dagen vi skulle avslutte vår reise sammen fikk han alt han elsket av rent kjøtt. Julie sa farvel til han ved å gi han en kos på rumpa før hun gikk i barnehagen. Så la vi ut på tur i skogen bare Robin og jeg som så mange ganger før. Da turen nærmet seg slutten fikk jeg en telefon fra dyrlegen som sa at nå var hun 15 minutter unna. På gåden lekte Lars litt med han med en pinne Robin hadde funnet, dyrlegen kom og vi gikk inn i stua. Jeg satt meg på  gulvet med han og koste og koste og forsøkte å være så sterk jeg kunne for at han ikke skulle bli urolig. Så satt hun bedøvelsen og han sovnet i armene mine. Nå kunne jeg la tårene få strømme fritt. Så satt hun nr to i hjertet på han og han var borte… Ingen redsel, ikke noe stress – bare ro, stillhet og respekt for en hund som berørte så mange så dypt.

Mens vi hadde vært borte hadde svigerfar laget graven hans, så når jeg hadde tatt mitt farvel la vi Robin i kisten med hans favoritt teppe (som også var mitt for det var så varmt) rundt ham og la hans kjære bamse Snoopy. Snoopy fikk han den dagen han kom til oss og som han hadde til dagen han døde – selv om bare hodet og en litt fillete kropp var igjen 🙂 Min eldste sønn, svigerfar, Lars og jeg la ham i jorda og Alexander (guttungen) sa noen ord til han så var det over. Bare et veldig stille hus å gå til. Ingen poter som tasset over gulvet den dagen og ikke noe «smilende» hundeansikt som møtte oss…

Det kjennes så godt å få dette ut igjen. I dag når jeg kom hjem fra jobben tente vi et lys på graven hans. Robin ligger å hviler under et epletre i sitt  favoritthjørne i hagen hvor han har oversikt over huset og gården. Ikke en tilfeldig valgt plass, men et med betyding og hvor vi kan se han fra stua og kjøkkenet. Barna ser han på himmelen da. Om du ser opp og finner den stjernen som lyser sterkest… Det er Robin.

Sangen under betyr mye for meg… Jeg fikk den spillet i begravelsen til min mormor og jeg spilte den mye da Robin ble borte… Den sier alt så hør på teksten:

Hvil i fred vennen min. Jeg saver deg langt inne hjertet enda… Ingen kan ta din plass.

Robin som smiler slik bare en hund kan

Vesle mor sier farvel for siste gang før hun går i barnehagen

Vakre gutten min

Koser seg i skogen for siste gang

Et bilde mange kanskje reagerer på, men jeg vil vise kisten hans.

Blogg kalender

oktober 2010
M T O T F L S
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

Klikk for å abonnere på denne bloggen. Du vil få en mail når det legges inn nye innlegg.

Bli med 1 annen følger

Din Beste Venn

En fantastisk hundeskole. Jeg kan anbefale disse på det varmeste. Har deltatt på fler kurs med hund og har også tatt instruktør utdannelsen min der. Thea skal også få æren av å gå kurs der. Kanskje vi sees i Ski 11 oktober? =D